| nettpubl. | NST | genealogen | strays | eur. aner | linker | søk
 
Artikler

Sist ajourført:
25.11.2005

 

 

 

ARTIKLER FRA GENEALOGEN

Middelaldergenealogi: 
Skanke ätten

Av Per Reidar Bjørnerud Christiansen


© Norsk Slektshistorisk Forening. 
Tidlegare trykt i Genealogen, nr. 1/97, s. 42-45.

Roger de Robelin:
Skanke ätten
Røros 1995
576 s., ill.
ISBN 82-993791-0-5

Dette er ikke ment å skulle være en fullverdig anmeldelse av Roger de Robelins slektsbok "Skanke ätten", til det er mitt kjennskap til de mange Skanke-ættene altfor dårlig. Jeg vil først og fremst ta for meg noen av hans slutninger, som etter min mening kvalifiserer for en omgang "genealogisk renovasjon".

Men først litt ros. Roger de Robelin skal ha all ære for den enorme arbeidsinnsatsen han åpenbart har nedlagt ved å gi ut denne utseendemessig lekre – og omfangsrike – slektsboken, en bok jeg uten å nøle vil karakterisere som "den ultimate Skankebok". Selv om forfatteren er svensk, skriver på svensk og behandler en del slekter vi i dag definerer som svenske, er dette vel så mye en bok for norske slektsgranskere. Både Jämtlands status som norsk territorium til midten av 1600-tallet, og det faktum at mange av de omtalte slektene har etterkommere i dagens Norge gjør denne boka svært interessant for nordmenn. På tross av at boka nå, og kanskje også siden, vil bli påført noen riper i lakken, er jeg derfor ikke i tvil om at den - for de som interesserer seg for Skanke-ættene - er verdt de omkring 500 kroner som forlanges. Kilde- og litteraturhenvisningene er alene med på å gjøre den til et "must" for ivrige slektsgranskere. Forfatteren skal også ha ros for å ha utarbeidet et omfattende personregister med i alt 10 800 navn. Det trengs, for boka er spekket med personalhistorie fra begynnelse til slutt, over nær 600 sider. Det er så absolutt ingen bok man leser fra perm til perm.

Den Skanke-ætten boka først og fremst er viet, er ætten av samme navn fra Hov i Hackäs socken i Jämtland, som i sitt våpen førte en såkalt "skanke". Foruten disse "skankene" har de Robelin også behandlet alle andre slekter som er kjent for å ha brukt Skanke,- Skonk,- eller Skunk-navn i forskjellige skriftvarianter eller Skankevåpen. Også en rekke andre jämtlandske og norske ætter med røtter tilbake til middelalderen presenteres. Det har derfor blitt mye middelaldergenealogi med de vanskeligheter det medfører.

Det er for øvrig meget ambisiøst å skulle behandle såpass mange norske middelalderslekter på en gang. For ambisiøst, etter min mening. Mengden og kompleksiteten i dette arbeidet har ført til at forfatteren i stor grad har måttet ty til litteratur fremfor kildestudier. Ikke dermed sagt at det nødvendigvis vil være en gal fremgangsmåte. Forutsatt at slektslitteratur holder mål vil den alltids kunne brukes av andre som et alternativ til tunge og tidkrevende kildestudier. Det var jo med dette mål for øyet at de tre s'ene i norsk middelaldergenealogi - Sollied, Spangen og Steinnes - skrev sine artikler. Dessverre virker det ofte som om deres arbeider ikke verdsettes i tilstrekkelig grad av mange av dagens slektsforskere. Det har delvis å gjøre med at disse driver en form for genealogisk ønsketenkning ved at de velger å tro på de hypotesene som fører slekten lengst bakover i tid, selv om flertallet av disse må sies å være noe løst fundert. De Robelins valg av "egnet" litteratur kan da også tyde på at heller ikke han har vært særlig selektiv. Det ser man ikke minst ved at han i noen tilfeller har ignorert gode slutninger gjort av et av de største navn innen norsk middelaldergenealogi, Henning Sollied, til fordel for heller foreldede arbeider tilhørende kategorien "genealogiske lettvektere". En formildende omstendighet for de Robelin er at han har vært flink med å henvise til primærkilder og litteratur, noe som letter arbeidet med å sjekke hva som er grunnlaget for hans slutninger.

Hovedinntrykket mitt når det gjelder bokens hovedætt - "Skankene" fra Hov i Hackäs - er at de med et unntak (herr Karl Jensson) er greit behandlet uten de store feilskjær. Her har forfatteren også hatt anledning til å støtte seg på bl.a Oluf Kolsruds tidlige arbeide "Om Hamarbispen Karl Jenssons æt" (Personalhistorisk Tidsskrift, 5. R., bd. 5, s. 61-85), som vel kan sies å være selve grunnpilaren for all senere Skanke-forskning. Interessant for den norske Skanke-debatten (som blant annet har pågått i Tidsskrift for Vestoppland Slektshistorielag) er også forfatterens opplysning i et løst vedlegg og på s. 13 om at han, så langt han har rukket å forske på dette, ikke har funnet kilder som kan dokumentere en eventuell forbindelse mellom Skankene i Jämtland og det gamle kongehuset på Isle of Man.

På side 117-119 har forfatteren tatt for seg "Landåsengrenen" av "Hackåslinjen" til Skankene fra Hov. Den omfatter etterslekten til Johannes og Ola Jenssønner på Landåsen i Fluberg, Land, som etter en tradisjon i distriktet skal ha vært sønnesønner til den opprørske herr Karl Jensson (n. 1486-1508), sogneprest på Toten og senere biskop i Hamar. Herr Karls tilknytning til Skankene på Hov er greit dokumentert av Oluf Kolsrud. Verre er det å få dokumentert tradisjonen om hans antatte barnebarn på Landåsen. De mest seriøse forsøkene har vært gjort av Svein-Erik Ødegaard i Tidsskrift for Vestoppland Slektshistorielag nr. 3 1995, s. 207-217. Han mener å ha funnet hold for tradisjonen, selv om han ikke kan dokumentere slektstilknytningen ledd for ledd. Interesserte bør derfor ta seg bryet med å lese Lars Løbergs kritiske kommentar til Ødegaards arbeid i samme tidsskrift nr. 4 1995, s. 276-279.

Også når det gjelder behandlingen av herr Karl Jenssons morsætt savner én dokumentasjon. Ifølge de Robelin på s. 111 skal herr Karls mor, kalt Catharina av ham, ha vært datter av Vibjørn Laurensson, som igjen var sønn av Laurens Vibjørnsson, fogd i Jämtland. Videre påstår han at Vibjørns mor skal ha vært datter av Torstein Skjeldulvsson og Magnild Andresdotter (se nedenfor; Månsta-ætten). De oppgitte kildehenvisningene til Jämtland och Härjedalens Diplomatarium (JHD) gir imidlertid liten støtte for disse påstandene. Hvis de Robelin likevel sitter med kilder som dokumenterer dette, håper jeg selvfølgelig at det publiseres, men da med en grundig underbygging basert på bruk av primærkilder.

Mange lesere av Norsk Slektshistorisk Tidsskrift (NST) husker nok ennå Magnus Mardals artikkel "Hr. Christen Stenssøns jemtlandske bakgrunn" i bind XXX, s. 115-123. Ifølge Mardal skulle Christens far være identisk med Sten styrmann i Trondheim, som igjen skulle være sønn av Simon Persson av Mjälle-ætten i Sunne i Jämtland. De Robelin skriver på side 397 at dette ikke kan stemme og at herr Christen snarere må ha vært sønnesønn av herr Per Stensson, kapellan i Oviken i Jämtland 1566. Man savner imidlertid en begrunnelse for denne påstanden. Det må derfor være lov å håpe at de Robelin har mulighet til å la disse ætteforholdene på ny bli utredet i NST. Mardals slutninger må nemlig kunne sies å være tuftet på et noe tynt grunnlag.

Et ikke helt patent inntrykk av forfatterens kildekritiske sans får en også ved å studere de mange andre ættene som har kalt seg for "Skanke" eller som har ført Skankevåpen. Jeg vil nedenunder redegjøre for et par av disse, og dessuten for ætten til den kjente Torstein Skjeldulvsson, kalt Månsta-ætten:

I "Peter Skankes ätt" på side 395 gjentas de gamle hypotesene om at Maren (Petersdotter) Schanche skal ha vært frillen til erkebiskop Olav Engelbrektsson. Som deres sønn føres opp "... Engelbrekt Olofsen til Galhammar i Jämtland.". Dennes datter skal så igjen ha vært "... Maren Engelbrektsdtr [Rustung] til Moldatun."  Det er verdt å merke seg at ingen av disse påstandene har kunnet dokumenteres gjennom samtidige kilder.

Halve side 397 er viet "Karl Tordsson Schonch" og hans ætt. Karl døde i 1583, ikke i 1503 som det står, og det skal i kildereferansen stå Nils Veigles opptegnelser - ikke Nils V Beigles opptegnelser. Dette er småplukk uten særlig betydning i den genealogiske sammenhengen, men et eksempel på hvor vanskelig det er å være feilfri under prosessen med et så omfattende verk som det denne boka tross alt er blitt. Verre er det når den gamle misforståelsen om at Karls andre hustru, Kari Sevaldsdotter, var datter av Sevald Monsson "[Gyldenår]", atter en gang gjentas. Kari må, etter min begrunnelse på side 409-413 i NST XXXV ("Dyre Sevaldssons ætt, og litt om Hove- og Østby-ættene"), ha vært datter av Sevald Dyresson på Hove i Fåberg. Hennes datter, (Ingrid?), først gift med Lars Seigersson og siden med Nils på Ålstad, kan ikke ha vært Karls datter som de Robelin antar. Hun er uten tvil datter av Kari og hennes første ektemann, Ture Olsson Hummer.

"Finne-ætten" behandles på side 413-418 (Finne-ætten etter ættens hovedgård, Finne på Voss). Skjeldulv Botolvsson på Månsta i Näs socken i Jämtland gjøres på side 413 og 416 feilaktig til sønn av Botolv Eisteinsson på Hvamm i Hafslo, med den fatale følge av at forfatteren på side 416-418 behandler Månsta-ætten som den "Skeldulfska-ättegrenen" av Finnen-ætten. Hvorfor man har havnet på denne slutningen synes å fremgå av kildehenvisningen: " ... Wang, Finn A., Svensk Hårfagre-ætt til Tåsås på Toten anno 1660, s. 12, Scandinavisk Historisk Magazin 1995.". Boka om Skanke-ætten var allerede ferdigredigert da Scandinavisk Historisk Magazin ble utsatt for berettiget kritikk av Tore Hermundsson Vigerust i Slekt og Data 3/95, s. 20-21. Det sier likevel litt om manglende kritisk sans at de Robelin ikke har vært mer selektiv i valget av litteratur. Wangs dristige, men ofte feilaktige hypoteser bør være velkjent for mange.

Ovennevnte Skjeldulv Botolvsson var far til kongens ombudsmann på Toten, Torstein Skjeldulvsson, og dermed også en av forfedrene til den kjente Gørvel Fadersdatter. Sammenhengen mellom Finnen-ætten og Månsta-ætten er godt kjent innen norsk middelaldergenealogi, dog uten at de Robelin ser ut til å ha kjennskap til denne forbindelsen. Torsteins datter, Bodil, var nemlig gift med Odd Botolvsson av Finnen-ætten. Sammen ble de foreldre til den kjente Magnild Oddsdotter, omtalt av de Robelin på s. 415. Dette er også den eneste forbindelsen vi pr. dags dato kjenner til mellom disse to ættene. De Robelin tar også feil når det gjelder Torsteins hustru, Magnild Andresdotter. Hun var såvidt meg bekjent datter av sira Andres Ogmundsson på Toten, ikke av Andres Guttormsson.

Når det gjelder Månsta-ætten er det også andre ting å henge seg opp i. Den Morten som nevnes på Månsta 1439-1450 var lite trolig sønn av Torstein Skjeldulvsson. Man kan dessuten ikke bare "forære" Morten patronymikon "Torstensson" slik forfatteren har gjort, all den tid han aldri nevnes med patronymikon. Et utsagn fra år 1500 tyder derimot på at han var sønn av en Skjeldulv. Radgerd Mortensdotter, som etter eiendomsforhold å dømme må være hans datter, tildømmes da en fjerdepart i Vi i Näs socken fordi hun var ekte brordatter (DN III, nr. 1018), mens et kjøp motparten Anund Guttormsson på Tand gjorde i 1473 ble kjent ugyldig, fordi han bare var trimenningen aff fri[llub]olkenom (DN XIV, nr. 117). Selgeren av Vi i 1473 het Hallstein Skjeldulvsson, og det er åpenbart ham det siktes til da det opplyses at Radgerd Mortensdotter var brordatter. Hennes fars navn skulle da være Morten Skjeldulvsson, ikke Morten Torsteinsson. Det er forøvrig rimelig å anta at Morten og Hallsteins far er den Skjeldulv Hallsteinsson på Vi, som nevnes 1439-1441. Denne Skjeldulv var trolig bror til den Gjertrud Hallsteinsdotter som sammen med sin mann, Jannes Klementsson, i 1422 solgte til sin farbror, Torstein Skjeldulvsson, så mye jord hun hadde arvet i Månsta etter sin far. Av dette kan vi slutte at Morten på Månsta ikke var sønn av Torstein Skjeldulvsson, men sønnesønn av Torsteins bror, Hallstein.

  Ellers er trolig Morten "Torsteinsson", alias Morten (Skjeldulvsson) på Månsta, tillagt for mange barn. Det kildematerialet jeg sitter med tillater bare å føre opp Einar, Radgerd og en datter (Beritte), muligens også en sønn Torstein. Om forfatteren ikke kan redegjøre for andre kilder bør i det minste Mons, Karl, Karin og Kristin utgå av rekken over Mortens barn. Forfatterens plassering av Karl Mortensson i nevnte søskenflokk synes forøvrig å være resultatet av en dobbeltføring. Oluf Kolsrud har vist at denne Karl Mortensson, som bodde på Funäs i Myssjö socken, var sønn av Morten Sluto og Margit Joansdotter på Matnäs i Myssjö socken. Forklaringen på at to av hans sønner, Morten og Anders Karlssønner, i 1510 opptrer sammen med Ketil Olsson, Radgerd Mortensdotters mann, mot ovennevnte Anund Guttormsson, i en fortsettelse av saken om Vi, synes å bero på at Karl Mortensson var gift med enten en søster, datter eller en nær slektning av Radgerd Mortensdotter.

 


 

Kontakt: webredaksjon / sekretær / styret
© Norsk Slektshistorisk Forening, 2005